Image by fabrikasimf on Freepik
Også kjent som plantar fasciopati. Mange forbinder også tilstanden med hælspore, men dette betraktes som et bildediagnostisk funn heller enn en diagnose.
Plantarfasciaen spiller en kritisk rolle i å opprettholde fotens struktur og stabilitet under bevegelse. Plantarfasciaen er et tykt bånd av bindevev som går langs undersiden av foten, fra hælbenet (calcaneus) til undersiden av tærne. Dette vevet støtter fotbuen og fungerer som en fjær, og hjelper til med å absorbere støt og fordele vekten jevnt over foten når vi går, løper eller står.
Plantarfascitt, også kjent som plantar fasciopati, oppstår når det oppstår små skader og rifter i vevet, vevet hovner opp og blir tykkere og hardere. På grunn av dette reduseres plantarfasciens elastisitet, med andre ord dens evne til å strekke og forkorte seg raskt, slik at man ofte tåler aktiviteter som gange og løping dårligere.
Plantarfascitt er ofte forårsaket av overbelastning eller overstrekk av vevet. Dette kan skje som følge av aktiviteter som innebærer langvarig ståing, løping, spesielt på harde overflater, eller iført sko som ikke gir tilstrekkelig støtte.
Tilstanden er vanligst blant middelaldrende personer, både menn og kvinner. Overvektige individer og personer som tilbringer mye tid på føttene, som for eksempel sykepleiere og butikkarbeidere, er spesielt utsatt. Det er også mer vanlig blant idrettsutøvere, spesielt løpere, på grunn av den høye belastningen som legges på føttene under trening. Personer med flate føtter eller høy fotbue har også en økt risiko for å utvikle plantarfascitt.
Senebetennelse, tendinitt og tendinopati er alle begrep som blir brukt for overbelastede eller skadde sener. Men hva er egentlig en sene, hvordan fungerer den, og hva skjer når den blir skadet?
Les mer!Typiske symptomer ved plantarfascitt kan inkludere:
Disse symptomene kan variere i intensitet og varighet, men typisk kjennetegnes plantarfasciitt ved en gradvis utvikling av smerte som blir verre over tid dersom foten ikke avlastes eller behandles
Behandlingen av plantarfasciitt fokuserer på å redusere smerte, avlaste plantarfasciaen og fremme tilheling. De fleste blir bedre med konservativ behandling, men tilstanden kan ta uker eller måneder å bli helt bra. Konservativ behandling består av:
Unngå langvarig ståing, gåing på harde underlag og aktiviteter som forverrer smerten, særlig dersom symptomforverringen varer til dagen etter. Midlertidig reduksjon av belastende aktiviteter kan være nødvendig.
Styrketrening for plantarfascien og leggmuskulaturen er førstevalget for behandling av plantarfascitt, sammen med avlastning og godt skotøy. Øvelser som for eksempel tung langsom styrketrening har vist gode resultater1.
Riktig fottøy og innleggsåler – Forskning viser at det viktigste er å bruke komfortable sko. Det finnes ingen sko eller såler som passer alle, så prøv deg fram. Velg sko med god demping og støtte for fotbuen og som du opplever som komfortable. Dersom du opplever lindring med ortopediske innleggssåler eller hælputer, kan du også bruke det. Hensikten er å redusere belastningen på plantarfasciaen og dermed lindre smerter.
Andre konservative behandlingstiltak kan inkludere:
Ved vedvarende plager kan trykkbølgebehandling (rEWST) være et alternativ. Dette kan bidra til smertelindring, og har ingen alvorlige bivirkninger, men bør ikke erstatte aktivitetstilpasning og styrkeøvelser.
Smertestillende eller betennelsesdempende medisiner (NSAIDs) kan brukes for midlertidig lindring og ved behov, men bør ses i sammenheng med punktene over.
Noen gode tips fra våre fysioterapeuter:
Andre behandlingsmuligheter kan inkludere:
Kortisoninjeksjoner ble mye brukt tidligere, men blir mindre brukt nå på grunn av risikoen for bivirkninger. Kortison, særlig gjentatt bruk, kan svekke vevet og føre til ruptur av plantarfascien. I tillegg kan kortison virke atrofisk på fettputen i hælen, en ansamling av fett ment for å redusere støt mot hælbenet, slik at volumet i den reduseres og støtdempingen reduseres.
Ansvarsfraskrivelse: Informasjonen som blir gitt på disse sidene er kun til informasjonsformål og er ikke ment å erstatte råd fra kvalifisert helsepersonell. Det er viktig å oppsøke profesjonell hjelp for å få en nøyaktig diagnose.
