For å forstå hva som skjer ved en skade som tennislegg, er det nyttig å kjenne litt til leggens anatomi. Tenk deg baksiden av leggen, fra kneet og ned mot ankelen. Her finner vi to hovedmuskler som spiller en avgjørende rolle når vi går, løper eller hopper: gastrocnemius og soleus.
Gastrocnemius-muskelen er den store, overfladiske muskelen som gir leggen sin karakteristiske form – det vi ofte kaller "tykkleggen". Den har to hoder som fester seg til baksiden av lårbeinet, like over kneet, og går deretter nedover for å smelte sammen med soleus og danne akillessenen, som fester til hælen. Siden gastrocnemius krysser både kne- og ankelleddet, er den særlig viktig i bevegelser som krever kraftige fraspark – som i løping, hopping eller raske retningsendringer.
Soleus-muskelen ligger dypere, under gastrocnemius. Den starter nedenfor kneet og går også ned til akillessenen. I motsetning til gastrocnemius krysser ikke soleus kneleddet, men den er svært viktig for stabilitet og utholdende kraft under stående og gående bevegelser.
Sammen er disse to musklene ansvarlige for plantarfleksjon – altså bevegelsen der du presser foten nedover, som når du står på tærne, skyver fra i et løpesteg, eller hopper. Gastrocnemius har en spesielt viktig rolle i eksplosive bevegelser der kneet er strakt.
Tennislegg er en plutselig skade, og skyldes som oftest en muskelstrekk i leggen, en delvis avrivning av muskelfibre i gastrocnemius – vanligvis den mediale (indre) delen. Se for deg muskelen som et elastisk bånd som plutselig blir dratt for hardt. I situasjoner med høy belastning – som en eksplosiv tåhev, et raskt fraspark under en sprint, eller en brå vending i idretter som tennis, padel eller fotball – kan muskulaturen bli utsatt for så stor kraft at enkelte muskelfibre ryker. Mange beskriver skaden som et «piskeslag» i leggen, gjerne ledsaget av en hørbar "smell". Smerten kommer umiddelbart, og det blir ofte vanskelig å belaste beinet eller gjøre bevegelser som tåhev. Hevelse og ømhet følger gjerne etter kort tid. Skaden kan variere fra en mild strekk med få skadde fibre til en mer alvorlig delvis avrivning.
Årsakene til en strekk i leggmuskulaturen, ofte kalt tennislegg, handler primært om mekanisk overbelastning av den indre delen av den tykke leggmuskelen (mediale gastrocnemius). De vanligste årsakene er:
Akutte bevegelser: Tennislegg oppstår oftest ved en plutselig og kraftig sammentrekning av leggmuskelen mens den samtidig er i en strukket posisjon. Dette skjer typisk i det man satser for et løp, hopper, eller gjør et raskt retningsskifte. Når kraften i muskelen overstiger vevets tåleevne, oppstår det rifter i muskelfibrene – ofte i overgangen mellom muskel og sene. Navnet stammer fra idretter som tennis og squash, hvor eksplosive bevegelser frem og tilbake er vanlige.
Utmattelse og overbelastning: Hvis muskulaturen er sliten etter en lang økt eller en periode med høy treningsbelastning, svekkes dens evne til å koordinere bevegelser og absorbere støt. En utmattet muskel er mindre elastisk og mer utsatt for skader ved brå bevegelser. Dette ser man ofte hos mosjonister som deltar i høyintensiv aktivitet uten tilstrekkelig grunnlag eller restitusjon.
Aldring: I likhet med sener, gjennomgår også muskelvev naturlige forandringer med alderen. Muskelfibrene mister gradvis noe av sin elastisitet og evne til å tåle raske lengdeforandringer. Dette gjør muskelen stivere. Dette forklarer hvorfor tennislegg er spesielt utbredt blant menn og kvinner i alderen 30 til 50 år, som forsøker å opprettholde et høyt aktivitetsnivå.
Tidligere skader: Har man hatt en lignende strekk tidligere, kan dannelsen av arrvev gjøre området mindre fleksibelt enn normalt, noe som øker risikoen for en ny ruptur i samme område.
Typiske symptomer ved tennislegg kan være:
OBS! Dersom du ikke klarer å utføre tåhev, det vil si løfte opp hælen fra underlaget, og samtidig ikke har smerter når du prøver, kan det skyldes en totalruptur av akillessenen. Total ruptur av akilles skjer typisk akutt og mange forteller om en følelse av at noe "smeller" i leggen. Smertene sitter typisk lengst ned på leggen, typisk 2-6 cm over hælbeinet, og man kjenner ofte et fysisk "søkk" eller mellomrom i senen. Senen kan også virke mye bredere enn på frisk side.
Andre mulige årsaker kan være påvirkning av nerven som forsyner leggmuskulaturen, for eksempel på grunn av et skiveprolaps i ryggen (isjias), men da vil akilles fremstå normal.
Ved mistanke om totalruptur av akilles, eller dersom du opplever en slik plutselig kraftsvikt, må du oppsøke helsepersonell umiddelbart for å få en klinisk vurdering.
Nei, du bør unngå kraftig tøying av leggmuskulaturen de første 48–72 timene etter en akutt tennislegg. I den første fasen (PEACE) handler det om å beskytte de skadde muskelfibrene. For tidlig eller for aggressiv tøying kan forstyrre tilhelingen og risikere at riften i muskelen blir større.
Hovedforskjellen ligger i hvor smerten sitter. Ved tennislegg sitter smerten midt i den tykke delen av leggmuskelen, mens ved akillesskade sitter smerten helt nederst mot hælen. Hvis du opplever at du ikke klarer å stå på tå i det hele tatt, eller kjenner et "søkk" nederst på baksiden av ankelen, kan det tyde på en totalruptur av akilles. Da bør du oppsøke hjelp fra helsepersonell så raskt som mulig.
De fleste blir helt bra i løpet av 6 til 12 uker, avhengig av skadens omfang. Ved en mild strekk i leggen kan man ofte returnere til lett aktivitet etter 2–4 uker, mens mer omfattende delvise avrivninger krever et strukturert rehabiliteringsforløp over 3 måneder for å unngå tilbakefall.
De aller fleste blir helt bra igjen med riktig behandling – og uten behov for operasjon. Det første døgnet eller to handler mest om å gi leggen ro, men det betyr ikke at du skal ligge helt i ro i ukevis. Tvert imot viser nyere forskning at kroppen heles best når du følger noe som kalles PEACE & LOVE – en smart måte å dele opp behandlingen på i to faser.
I starten er det PEACE som gjelder:
Etter noen dager, eller når den akutte fasen er over, og smertene er blitt noe redusert går vi over til LOVE:
I sjeldne tilfeller, der skaden er omfattende – for eksempel ved total avrivning av gastrocnemius – eller der konservativ behandling ikke fører fram over tid, kan kirurgisk behandling være aktuelt. Dette vurderes spesielt hos idrettsutøvere eller svært aktive personer som har behov for full funksjon og raskere retur til aktivitet. Ved kirurgi vil man typisk sy sammen muskelvevet som er revet, og deretter følge et strukturert rehabiliteringsprogram. Rehabiliteringstiden etter kirurgi er som regel lengre enn ved konservativ behandling, og krever tett oppfølging for å sikre god tilheling og gradvis tilbakeføring til idrett eller daglige aktiviteter. Risikoen for komplikasjoner er liten, men som ved alle operasjoner må man veie fordeler mot risiko før man vurderer inngrep.
Abonner på vårt nyhetsbrev og motta gratis tips, inspirasjon og nyheter rett til din innboks!
