Mortons nevrom er en tilstand som skyldes irritasjon og fortykkelse av en av de små nervene som går ut til tærne. Tilstanden oppstår vanligvis i rommet mellom tredje og fjerde tå, men kan også forekomme mellom andre og tredje tå. Nerven ligger her beskyttet under et kraftig bindevevsbånd (leddbånd) som forbinder forfotbena (metatarsene).
For å forstå hvordan anatomien er, kan man sammenligne foten med hånden. De fem lange bena i fotbladet (metatarsene) og som ender opp i de små tærne vi ser, fungerer på mange måter som bena i håndflaten som fører ut til fingrene. Forskjellen er at i foten er nesten hele lengden av disse bena dekket av hud og polstring, slik at det bare er de ytterste leddene som stikker ut som synlige tær, mens de tilsvarende bena i fingrene våre er synlige. Nervene som rammes ved Mortons nevrom, ligger i de trange mellomrommene mellom disse lange bena, rett bak der tærne skiller lag.
Forfoten er bygget for å tåle stor belastning når vi går og løper, da vi ruller over tåballene og skyver fra med stor kraft. Under denne bevegelsen utsettes nervene mellom disse bena for både trykk og gnisninger. Ved hvert steg vi tar, må forfotbena bære en betydelig del av kroppsvekten vår. Belastningen øker dramatisk ved bruk av smale sko eller sko med høye hæler, da dette presser disse lange bena i forfoten sammen og tvinger mer vekt fremover på tåballene. Dette skaper et trangt miljø for nerven, som over tid kan reagere med å utvikle en beskyttende fortykkelse – et nevrom.
Selve nerven fungerer som en signalvei som sender informasjon om berøring og smerte fra tærne til hjernen. Ved Mortons nevrom skjer det endringer i vevet rundt nerven; det dannes mer bindevev (fibrose), og nerven blir hoven og sensitiv. Dette er ikke en betennelse i tradisjonell forstand, men en mekanisk nerveirritasjon. Den økte tykkelsen på nerven gjør at den tar mer plass, noe som igjen fører til at den lettere kommer i klem mellom de harde knoklene i foten.
Typisk oppstår smerten under tåballene eller i rommet mellom tærne. Mange beskriver følelsen som om man "tråkker på en hoven sokk" eller har en "stein i skoen". Fordi det er en nerve som er involvert, er det også vanlig å oppleve nevrologiske symptomer som utstrålende smerte, brenning, prikking eller nummenhet helt ut i de berørte tærne.
Årsakene til at en nerve i forfoten blir irritert og utvikler et nevrom kan være flere og sammensatte, men noen av de vanligste årsakene er:
Symptomer på Mortons nevrom inkluderer brennende smerte, prikking/stikking eller nummenhet i forfoten mellom mellomfotsbena (metatarsene), rett bak der tærne starter, og er vanligvis lokalisert mellom tredje og fjerde tå. Smerten forverres typisk ved belastning, som når du går, løper eller står over lengre tid. Et særpreget kjennetegn er at plagene ofte blir betydelig verre ved bruk av trange sko eller sko med tynne såler, mens smerten ofte avtar nærmest umiddelbart når man tar av seg skoene.
Mange beskriver følelsen av at sokken har krøllet seg under tåballene eller at du har "stein i skoen", selv om det ikke er noe der. I motsetning til mange andre fotskader, er Mortons nevrom sjelden forbundet med synlig hevelse, rødhet eller varme på utsiden av foten, da irritasjonen sitter dypt mellom metatarsalbena (tærne).
Tidlig i forløpet kan smertene komme og gå, og ofte oppleves de som elektriske støt eller plutselige ilinger ut i tærne under bestemte bevegelser. Etter hvert som nervefortykkelsen (nevromet) øker i størrelse, kan smertene bli mer konstante og intense, og noen opplever en permanent følelse av nummenhet eller "putefølelse" under forfoten.
Dersom smerten sitter lenger bak mot hælen eller under selve fotbuen, kan det heller dreie seg om plantar fascitt, mens smerter som er skarpe og punktspesifikke over selve benvevet i forfoten kan indikere et tretthetsbrudd. Er et større område av foten eller fotbladet numment, og du tidligere har hatt ryggsmerter, kan det også dreie seg om trykk på en nerverot i ryggen, for eksempel på grunn av skiveprolaps og medfølgende isjias.
Selv om begge tilstander gir fotsmerter, sitter smerten ved Mortons nevrom i forfoten (under tåballene) og gir ofte utstrålende nummenhet i tærne. Plantar fascitt gir derimot skarp smerte under hælen, som typisk er verst ved de første skrittene om morgenen eller etter hvile. Mortons nevrom er en nerveirritasjon, mens plantar fascitt er en overbelastning av bindevevet (fascien) under fotbuen.
Kirurgi for Mortons nevrom er sjeldent nødvendig, og vurderes vanligvis først dersom konservativ behandling med skobytte og pelotte ikke har ført frem etter 4–5 måneder, og andre ikke-konservative behandlingsmetoder som kortisoninjeksjon i området rundt nerven er forsøkt uten resultat. Operasjon er spesielt aktuelt dersom nevromet er påvist å være større enn 5–6 mm og plagene er invalidiserende. Inngrepet innebærer ofte å fjerne den skadede nervedelen (nevrektomi), noe som gir smertelindring, men også permanent nedsatt følelse mellom de berørte tærne
Konservativ behandling er førstevalg og fokuserer på avlastning. De viktigste tiltakene er å bytte til sko med bred tåboks og god demping, samt bruk av en forfotspelotte. Pelotten løfter den fremre tverrbuen i foten slik at mellomfotsbena spres og gir nerven bedre plass. Aktivitetstilpasning er også avgjørende for at irritasjonen skal gå tilbake.
Hovedårsaken er langvarig kompresjon og trykk mot nervene i forfoten, ofte som følge av smale sko eller høye hæler. Dette irriterer nerven slik at den danner en beskyttende fortykkelse (et nevrom). Andre risikofaktorer inkluderer overbelastning fra idrett, biomekaniske faktorer som nedsunken forfot (tverrplattfot), eller aldersrelatert svinn av fettputen under tåballene som gir dårligere støtdemping.
De mest typiske symptomene er brennende smerte under forfoten og en følelse av å ha noe under tåballene. Mange opplever prikking, stikking eller nummenhet som stråler ut i tærne (vanligvis mellom 3. og 4. tå). Et særpreget tegn er at smerten ofte blir verre ved bruk av trange sko, og bedres raskt når man tar de av seg igjen.
Behandlingen av Mortons nevrom fokuserer primært på å avlaste den irriterte nerven og skape bedre plass i forfoten. Vanlige tiltak inkluderer:
Aktivitetstilpasning involverer å redusere belastning på forfoten, spesielt aktiviteter som innebærer mye hopping, løping på hardt underlag eller bevegelser som krever at man står mye på tærne. Dette er avgjørende for å la irritasjonen i nerven få ro til å gå tilbake.
Dette er kanskje det viktigste enkelttiltaket1. Man bør unngå smale sko og sko med høye hæler, da disse presser forfoten sammen og øker trykket på nerven. Sko med en bred tåboks og god demping gir metatarsalbena (mellomfotsbena) mulighet til å spre seg naturlig, noe som umiddelbart reduserer kompresjonen.
En forfotspelotte er en liten pute som plasseres i skoen rett bak tåballene. Denne fungerer ved å løfte den fremre tverrbuen i foten, slik at mellomfotsbena spres fra hverandre. I følge en nyere kunnskapsoppsummering1 er målet med en pelotte å flytte belastningen bort fra metatarsalhodene og spre bena i forfoten for å frigjøre den inneklemte nerven. Studien påpeker at skoen må ha en bred tåboks for at dette skal fungere, og at man bør vurdere effekten i en periode på opptil 4-5 måneder før man eventuelt vurderer mer invasive tiltak.
Dersom konservativ behandling med skobytte og pelotte ikke fører frem etter en periode på ca. 4–5 måneder, kan andre tiltak vurderes:
Kortisoninjeksjoner kan brukes for å dempe hevelse og smerte rundt den irriterte nerven i en akutt fase. Det er imidlertid viktig å være klar over at kortison har en vevsnedbrytende (atrofisk) effekt. Gjentatte injeksjoner i forfoten kan svekke bindevevet og føre til at fettputen under tåballene svinner hen (fettputeatropi). Siden denne fettputen er fotens naturlige støtdemper, kan reduksjon av dette volumet føre til økt mekanisk trykk mot både knokler og nerver, noe som i verste fall kan forverre plagene på sikt.
Dette er en behandling der man injiserer en alkoholblanding rundt nerven for å "tørke ut" eller kjemisk bryte ned det fortykkede nervevevet. Målet er å redusere nervens evne til å sende smertesignaler. Selv om enkelte studier viser gode resultater, er dette en behandling som krever stor presisjon (ofte ultralydveiledet) og som kan kreve flere repetisjoner.
Ved vedvarende og invalidiserende plager, og spesielt der nevromet er påvist å være større enn 5–6 mm, kan kirurgi være nødvendig. Det vanligste inngrepet innebærer å fjerne den delen av nerven som er skadet og fortykket. Selv om de fleste opplever god smertelindring etter operasjon, innebærer inngrepet en risiko for komplikasjoner som infeksjon, arrvevsdannelse eller utvikling av et såkalt "stump-nevrom" (ny smertefull nerveende der nerven ble kuttet). Etter en nevrektomi vil man også få permanent nedsatt følelse i huden mellom de tærne som nerven tidligere ga følelse til.
1. Colò G, Rava A, Samaila EM, et al. The effectiveness of shoe modifications and orthotics in the conservative treatment of Civinini-Morton syndrome: state of art. Acta Biomed. 2020;91(4-S):60-68.
