Løperkne (runner’s knee eller iliotibial band syndrome på engelsk) er en belastningsskade som rammer utsiden av kneet. Tilstanden skyldes irritasjon av strukturer rundt iliotibialbåndet (IT-båndet), en sterk, fibrøs bindevevsstruktur som går fra hoften, over utsiden av kneet og ned langs utsiden av låret til leggbenet.
IT-båndet spiller en viktig rolle i stabiliseringen av kneet og bidrar til kraftoverføring under aktiviteter som løping, sykling og gange i nedoverbakke. IT-båndet og dens tilknyttede muskler hjelper med å strekke ut (ekstendere) og utadrotere hoften samt å løfte benet ut til siden (abdusere, føre benet bort fra midtlinjen).
Forståelsen av iliotibial band syndrom (ITBS) har gjennomgått betydelige endringer siden Renne først beskrev tilstanden i 19751. Den tradisjonelle oppfatningen var at smerten skyldtes friksjon mellom IT-båndet og den laterale epikondylen på lårbenet under knebevegelser.
Nyere forskning har imidlertid utfordret denne teorien2. Studier viser at IT-båndet sannsynligvis ikke beveger seg frem-tilbake over epikondylen som tidligere antatt, men heller gjennomgår en lateral kompresjon. Flere undersøkelser peker mot at smerten snarere stammer fra irritasjon av strukturer under IT-båndet – enten en slimpose (bursa), synovialvæske, eller kompresjon av fettvev rikt på blodkar og nerveender. Kirurgiske inngrep som behandler disse underliggende strukturene har vist positive resultater. Dette tyder på at ITBS kanskje bedre kan forstås som et innklemningssyndrom heller enn et friksjonssyndrom, og at tilstanden muligens omfatter flere ulike undertyper med forskjellige patologiske mekanismer, men tilstanden har sannsynligvis flere ulike forklaringsmekanismer.
Iliotibialbåndssyndrom (ITBS) er en overbelastningsskade som ofte oppstår ved repeterende bevegelser av underekstremiteten, spesielt i aktiviteter som løping og sykling.
Årsakene til Iliotibialbåndssyndrom er ofte multifaktorelle, det vil si at det ofte utløses av flere årsaker.
Tilstanden skyldes vanligvis overbelastning og sees ofte hos løpere, derav navnet løperkne2. En kjent utløsende faktor er løping i nedoverbakke eller på skjevt underlag, som kan forverre symptomene og bidra til økt kompresjon mellom IT-båndet og underliggende strukturer. Tilstanden rammer også ofte syklister, fotballspillere og basketballspillere2.
Tradisjonelt sett har biomekaniske faktorer ofte blitt assosiert med økt risiko for ITBS2. Forskjellig benlengde (leg length discrepancy) var tenkt å kunne skape asymmetrisk belastning, mens genu varum (hjulbeinthet) var tenkt å påvirke vektfordelingen og kunne føre til økt stress på IT-båndet. Overpronasjon av foten var også tenkt å være en viktig faktor, da dette kan føre til økt rotasjon av tibia og dermed mer friksjon i området der IT-båndet krysser laterale femurkondyl. Nyere forskning har dog utfordret dette synet og mener at disse faktorene kanskje ikke er like viktig for utviklingen av ITBS som tidligere tenkt3.
I stedet for biomekaninske årsaker viser forskning at løpeteknikk4 ofte er assosiert med utviklingen av løperkne og iliotibialbåndssyndrom. Økt innadrotasjon av kneet, samt adduksjon av hoften4 (innoverføring av benet mot kroppens midtlinje) under løping er en typisk årsak. Dette er også tenkt å være en av grunnene til at stiløpere (trial runners) oftere får ITBS enn andre løpere - de løper ofte raskt i nedoverbakker og på smale stier som gjør at steg-bredden ofte blir smalere og dermed øker adduksjon av benet og gir økt stress i IT-båndet. Tilsvarende er "smale knær" under sykling også tenkt årsak til ITBS forbundet med sykling. Lange steg vil også øke belastningen på IT-båndet og derfor også tenkt å være en årsak til utviklingen av ITBS hos løpere.
Rask økning i treningsmengde er også en kjent faktor. Skaden ses for eksempel oftere hos løpere som har økt mengden løping betydelig sammenlignet med tidligere. Det er en eksempelvis en vanligere skade hos nybegynnere enn hos erfarne løpere, som man tror kan skyldes at .
Muskulær ubalanse i hele benet er også tenkt å være en årsak. Svakhet i hofte (særlig hofteabduktorene, de som fører benet utover bort fra midtlinjen) er tenkt å kunne føre til redusert hoftekontroll, noe som øker belastningen på IT-båndet for eksempel gjennom endret løpsmønster.
Det har tradisjonelt vært tenkt at økt stramhet i IT-båndet har vært en årsak til ITBS, men forskning på dette området er i dag motstridende1,2,3.
Hos syklister utgjør ITBS ca 15–24 % av belastningsskadene.
ITBS antas å være den vanligste løpeskaden på lateralsiden av kneet og diagnostiseres ofte også hos andre aktive grupper som syklister, fotballspillere og basketballspillere2
Hos syklister utgjør ITBS ca 15–24 % av belastningsskadene.
Typiske symptomer på løperkne inkluderer
Nei, løperkne rammer ikke bare løpere. Tilstanden er også vanlig hos syklister, fotballspillere, basketballspillere og andre som utsetter kneet for gjentatte belastninger. ITBS kan i tillegg forekomme hos personer som går mye i nedoverbakke, trener styrke med høy belastning på knærne, eller har biomekaniske faktorer som påvirker belastningen på utsiden av kneet – selv uten regelmessig løping.
De vanligste årsakene er som navnet tilsier overbelastning fra løping, men er også vanlig hos sykllister. Rask økning i treningsmengde, løping i nedoverbakke, samt biomekaniske faktorer som hjulbeinthet, overpronasjon i foten og forskjellig benlengde er typiske faktorer som kan bidra til tilstanden. Redusert hoftekontroll spiller også en viktig rolle.
Typiske symptomer er smerte og stivhet på utsiden av kneet under aktivitet. Smerten kommer ofte sent i økten i starten, men kan etter hvert oppstå tidligere. Løping i nedoverbakke eller på skrått underlag forverrer som regel plagene.
Smertene oppstår når iliotibialbåndet belaster underliggende strukturer gjentatte ganger under aktivitet. Ved løping, spesielt i nedoverbakke eller på skrått underlag, øker kompresjonen på utsiden av kneet og kan føre til irritasjon og smerte.
Løperkne, også kalt iliotibial band syndrome (ITBS), er en belastningsskade som gir smerter på utsiden av kneet. Smerten skyldes irritasjon eller kompresjon av vev under iliotibialbåndet, et kraftig bindevevsbånd som stabiliserer hofte og kne.
De fleste med Iliotibialbåndsyndrom (ITBS) har god prognose og behandles vanligvis konservativt med følgende tiltak:
Siden løperkne ofte utløses av for rask økning i treningsmengde eller i visse situasjoner som for eksempel løping i nedoverbakke eller på skrått underlag, burde aktiviteten tilpasses slik at tilstanden ikke forverres. Dette kan dreie seg om å redusere sykkel- eller løpemengde i en periode, endre hyppighet på løping, eller endre hvor man løper som f.eks unngå løping i nedoverbakke. Det kan også i noen tilfeller være nødvendig med total hvile fra aktiviteter som provoserer symptomene. Målet med aktivitetstilpasning er å gradvis øke aktivitetsnivået samtidig som symptomene ikke blir forverret.
En fysioterapeut kan hjelpe deg med å legge en fornuftig plan rundt dette.
En av tiltakene for å bedre løperkne er å endre løpeteknikken. Siden økt hofteadduksjon (innoverføring av benet mot kroppens midtlinje) samt økt steglengde under løping er kjente risikofaktorer, anbefales det å endre løpeteknikken. En raskere stegfrekvens (flere skritt per minutt) under løping vil redusere steglengden og dermed belaste IT-båndet mindre enn løping ved lange steg. I tillegg vil fokus på å løpe uten å føre benet inn mot midtlinjen bedre forholdene for IT-båndet. En fysioterapeut kan hjelpe deg med konkrete tips for å bedre løpsteknikk.
Øvelser som øker den muskulære kapsiteten til hofte, kne og leggmuskulatur er ofte en del av behandlingen for løperkne. Øvelsene bør gradvis øke i vanskelighetsgrad og intensitet (belastning).
Det anbefales å kontakte fysioterapeut for å:
Ved vedvarende ITBS som ikke responderer på konservativ behandling og som fører til funksjonsnedsettelse, kan kirurgi vurderes.
Flere kirurgiske prosedyrer har vist gode resultater2, blant annet:
Disse inngrepene har som mål å redusere friksjonen mellom iliotibialbåndet og laterale femurkondyl for å lindre smerte og gjenopprette funksjon.
Kirurgi benyttes imidlertid kun i sjeldne tilfeller når andre konservative behandlingstiltak ikke har gitt ønsket effekt.
