Kneet har flere leddbånd (også kalt ligamenter) som gir det stabilitet. Det mediale kollateralligamentet (MCL) er et sterkt, båndformet bindevev som strekker seg fra lårbenets innside (mediale femurkondyl) til skinnbenet (tibia). MCL er ca. 10-12 cm langt og består av to lag - et overfladisk lag og et dypt lag. Det dype laget er anatomisk tett knyttet til den indre menisken og leddkapselen. Leddbåndet på innsiden av kneet sin hovedoppgave er å hindre at kneet "åpner seg" på innsiden når det utsettes for krefter som presser kneet innover (valgus-stress).
Ved en MCL-skade blir fibrene i leddbåndet strukket eller revet over. I motsetning til det fremre korsbåndet (ACL), som ligger inne i leddhulen, ligger MCL på utsiden av leddhulen og har en svært god blodforsyning. Dette gir dette leddbåndet en eksepsjonell evne til å reparere seg selv gjennom naturlige tilhelingsprosesser, noe som gjør at de aller fleste MCL-skader kan behandles uten kirurgi.
Alvorlighetsgraden klassifiseres klinisk etter hvor mye leddet "åpner seg" ved en valgus-test (stabilitetstest) og/eller funn på bildediagnostikk:
MCL-skader er nesten utelukkende traumatiske og oppstår brått. De vanligste mekanismene inkluderer:
Symptomene ved en MCL-skade er ofte ganske særpregede:
I de fleste tilfeller er en grundig klinisk undersøkelse tilstrekkelig for å stille diagnosen og vurdere alvorlighetsgraden. En fysioterapeut eller lege vil typisk spørre om skademekanismen — hva skjedde, og under hvilken aktivitet — og undersøke kneet ved hjelp av palpasjon langs leddbåndet, bevegelsestester og stabilitetstester.
Den viktigste kliniske testen er valgus-stresstesten, hvor undersøkeren holder kneet i lett bøy (ca. 30 grader) og presser utenfra for å se om leddspalten på innsiden åpner seg. Testen gjentas i full ekstensjon. Økt åpning sammenlignet med det friske kneet, kombinert med redusert eller fraværende stoppfølelse, tyder på henholdsvis grad 2 eller grad 3 ruptur. Palpasjon langs MCL avslører ofte et presist ømhetspunkt som gir informasjon om hvor på leddbåndet skaden sitter — ved femurkondylen, midt på leddbåndet eller ved festet på tibia.
Bildediagnostikk er vanligvis ikke nødvendig ved typiske grad 1- og grad 2-skader, men kan være aktuelt dersom:
Røntgen brukes primært for å utelukke brudd, mens MR gir detaljert informasjon om rupturgrad, skadens lokalisasjon og eventuelle tilleggsskader på menisk, korsbånd eller brusk. MR er særlig nyttig ved komplekse skader eller når kirurgi vurderes.
MCL-skader behandles avhengig av skadegraden, og de aller fleste — inkludert de fleste grad 3-rupturer — behandles konservativt med svært gode resultater. Dette skyldes MCLs eksepsjonelt gode blodforsyning og tilhelingsevne.
I den akutte fasen (uke 1–2) anbefales aktivitetstilpasning for å beskytte leddbåndet og redusere hevelse. Krykker brukes dersom belastning er smertefullt, men målet er å gjenoppta gradvis belastning så raskt som mulig uten å provosere smertene. Langvarig avlastning er ikke nødvendig og kan forsinke tilhelingen. Is og kompresjon kan bidra til å dempe hevelse og smerte de første dagene.
Rehabilitering er avgjørende for å gjenopprette full funksjon og forebygge tilbakefall. Programmet tilpasses skadegrad og fase:
I den tidlige fasen fokuseres det hovedsaklig på å opprettholde og øke bevegelighet i kneet tilbake til normale utslag innenfor smertegrensen, samt å aktivere quadriceps for å motvirke muskelsvinn. Isometriske øvelser — der muskelen spenner seg uten at leddet beveger seg — er et godt utgangspunkt.
Etter hvert som smerte og hevelse avtar, introduseres gradvis vektbærende øvelser for å bygge opp styrke i quadriceps, hamstrings og hoftemuskulatur. God styrke i disse muskelgruppene avlaster MCL og bidrar til kneledsstabilitet.
I den siste fasen av rehabiliteringen trenes funksjonelle bevegelser som sidesteg, retningsendringer og gradvis retur til idrettsaktivitet. For idrettsutøvere inkluderer dette sportsrelevante øvelser som simulerer de belastningene kneet utsettes for i konkurranse.
Ved grad 2 og 3 benyttes ofte en enhengslet kneortose (ofte kalt BREG-skinne). Er man i tvil om hvor omfattende skaden er, anbefales det å begynne med skinne til alvorlighetsgraden er avklart. Skinnen tillater bøy og strekk, men blokkerer sidelengs bevegelser, slik at leddbåndet får gro uten å bli strukket på nytt. Det er vanlig å bruke den i 6–8 uker avhengig av skadegrad.
Kirurgi er sjelden nødvendig ved isolerte MCL-skader, da leddbåndet har svært god tilhelingsevne. Kirurgi kan imidlertid vurderes i følgende situasjoner:
Abonner på vårt nyhetsbrev og motta gratis tips, inspirasjon og nyheter rett til din innboks!
