
Jumpers knee (hopperkne på norsk), eller patellarsenetendinopati som det kalles på fagspråket, er en belastningsskade som rammer kneets strekkeseneapparat, spesifikt den kraftige senen som forbinder kneskålen (patella) med skinnebeinet (tibia). Denne senen, kalt patellarsenen, er en kritisk del av quadriceps-apparatet - kroppens sterkeste muskelgruppe. Senen fungerer som en kraftoverføringsenhet som gjør det mulig for lårmuskelen (quadriceps) å strekke kneet og generere kraft til aktiviteter som hopp, løp og spark.
Patellarsenen er utsatt for betydelige belastninger, spesielt i idretter som innebærer gjentatte hopp og landinger. Ved landing etter hopp utsettes patellarsenen for betydelige krefter som kan være flere ganger kroppsvekten. Den nøyaktige belastningen varierer med type aktivitet og hvordan man lander.
Senen er bygget opp av sterke fibre som ligger tett sammen på langs, omtrent som trådene i et tau. Mellom disse fibrene finnes det celler og små blodårer som holder senen sunn og frisk. Når senen utsettes for mye belastning uten nok hvile, kan det oppstå små skader i disse fibrene. Hvis disse skadene ikke får tid til å leges, kan det utvikle seg til patellar tendinopati.
Ved patellartendinopati skjer det endringer i senens oppbygning. Selv om man tidligere kalte dette for senebetennelse, er det egentlig en tilstand der senen gradvis brytes ned heller enn at man ser en betennelse i ordets rette forstand. De fine, velorganiserte fibrene i senen blir mer rotete og uorganiserte. Dette gjør at senen blir svakere, noe som kan føre til smerter og gjøre det vanskeligere å bruke kneet normalt.
Typisk oppstår smerten i den øvre delen av patellarsenen, like under kneskålen, selv om den også kan forekomme i senens midtre del eller ved festet på skinnebeinet.

Flere faktorer kan bidra til utviklingen av hopperkne. Noen av de vanligste årsakene er:
Forekomsten av jumpers knee varierer betydelig mellom ulike idretter og aktivitetsnivåer. Spesielt høy er forekomsten i idretter som krever mye hopp og landinger.
I elitevolleyball er dette særlig tydelig hvor 40-50% av mannlige, og 30-35% av kvinnelige volleyballspillere rammes. I andre idretter som basketball (25-35% av utøvere), Friidrett spesielt innenfor hopp- og sprintøvelser (20-25%) og håndball (15-20%) er forekomsten også høy1,2.
Blant mosjonister og hobbyutøvere er forekomsten betydelig lavere, anslagsvis 5-10% av aktive mosjonister får jumpers knee.
Interessant nok ser man en høyere forekomst hos mannlige utøvere sammenlignet med kvinnelige, noe som kan skyldes forskjeller i hopphøyde og landingskraft.
Vanlige symptomer ved jumpers knee er:
Tidlig intervensjon gir best prognose, og symptombildet kan variere betydelig mellom individer. Ved vedvarende symptomer bør man oppsøke helsepersonell for vurdering.
Jumpers knee stilles i de fleste tilfeller som en klinisk diagnose, ut fra hvordan plagene har oppstått, hvor det gjør vondt og hvordan kneet reagerer på belastning. Undersøkelsen skal bekrefte at smertene kommer fra patellarsenen, og skille hopperkne fra andre årsaker til smerter foran i kneet. Eksempler er smerter bak eller rundt kneskålen (patellofemoralt smertesyndrom), irritasjon i fettputen under kneskålen (Hoffas fettpute) og plager i selve kneleddet, som meniskskader. Hos barn og ungdom i vekst må man også tenke på vekstsoneplager som Sinding-Larsen-Johansson og Osgood-Schlatter. Bildediagnostikk trengs sjelden for å komme i gang med behandling.
Fysioterapeuten begynner med å kartlegge sykehistorien: hvordan startet plagene, hvilke aktiviteter provoserer smertene, og avdekke spørsmål rundt treningsmengde og aktivitet, og hvordan dette har endret seg den siste tiden. Det er også nyttig å vite hvordan smertene oppfører seg under aktivitet og dagen etter.
Ved jumpers knee er det vanlig å finne:
Ingen enkeltfunn kan alene bekrefte diagnosen. Det er helheten av sykehistorie, smertemønster og funn ved undersøkelsen som gir et sikkert svar.
Bildeundersøkelser er sjelden nødvendig for å stille diagnosen. De kan være aktuelle når diagnosen er usikker, når plagene ikke bedres etter en periode med strukturert trening, eller når injeksjoner eller kirurgi vurderes.
Bildefunn må alltid vurderes sammen med symptomene og den kliniske undersøkelsen, da funn uten relevans på bildediagnostikk er vanlig.
Funnene i senen beskrives gjerne etter alvorlighetsgrad:
Jumpers knee er en belastningsskade som krever tålmodighet og riktig behandling for å bli bra.
Forskning viser at den mest effektive behandlingen er en kombinasjon av tilpasset trening og belastningsstyring3,4,5:
I starten er det viktig å redusere aktiviteter som provoserer smerten. Dette betyr ikke at du må slutte helt med idrett eller trening, men treningsmengden må ofte tilpasses. Det kan være nødvendig å redusere aktivtieter som trigger smertene som f.eks. å redusere eller unngå mengde hopp og landinger, og justere treningsmengden med hensyn til evt ettersmerter.
Den mest dokumenterte behandlingsformen for jumpers knee er styrketrening, spesielt tunge, langsomme øvelser (såkalt tung langsom styrketrening eller eksentriske øvelser) for kneet. Dette betyr at du skal trene med relativt tung belastning, samtidig som øvelsene utføres rolig og kontrollert. Et typisk treningsprogram varer i 12 uker, hvor du trener 3 ganger i uken.
Det anbefales å oppsøke fysioterapeut for å:
Dersom konservativ behandling ikke gir ønsket resultat ved jumpers knee, kan andre behandlingstiltak vurderes:
Smertene skyldes nedbrytning og uorganisering av senefibrene i patellarsenen. Når senen utsettes for mer belastning enn den tåler, spesielt ved hopping og landing, kan det gi smerter.
Den mest dokumenterte behandlingen er tung, langsom styrketrening / eksentrisk trening kombinert med belastningsstyring. Veiledning fra fysioterapeut gir best resultat og reduserer risikoen for langvarige plager.
PRP-injeksjon kan vurderes ved langvarige plager som ikke bedres med konservativ behandling, men dokumentasjonen er fortsatt usikker. Kirurgi er siste utvei og vurderes først etter minst 6–12 måneder uten effekt av trening.
Typiske symptomer er skarpe smerter like under kneskålen ved hopping, landing, løping eller trappegang. Tidlig i forløpet er smerten ofte verst ved oppstart av aktivitet og bedres ved oppvarming, men senere i forløpet går ofte ikke smerten over under aktivitet.
Jumper’s knee, også kalt patellartendinopati, er en belastningsskade i patellarsenen som forbinder kneskålen med skinnebeinet. Gjentatt høy belastning fører til strukturelle endringer i senen og smerter like under kneskålen.