Labrumskade i hofte kalles også for labrumruptur i hofte.
Labrum er en ringformet bruskstruktur som omslutter hofteskålen (acetabulum) og bidrar til stabiliteten i hofteleddet. Den fungerer som en tetning rundt lårbeinshodet (caput femoris), noe som øker leddets stabilitet, fordeler belastningen og hjelper til med å opprettholde leddvæsken for å redusere friksjon og støt.
Ved bevegelser i hofteleddet følger labrum med og tilpasser seg fleksjon, ekstensjon, abduksjon og rotasjon. På grunn av sin plassering og funksjon er labrum utsatt for skader, særlig ved gjentatte belastninger, brå bevegelser eller direkte traumer. Idrettsutøvere som driver med aktiviteter med mye hofterotasjon og belastning, som fotball, turn, dans og ishockey, er spesielt utsatt. Aldersrelatert slitasje kan også føre til degenerative skader i labrum.
Labrumskader kan variere både i form og lokalisering. De vanligste typene inkluderer:
Labrumskader i hoften kan oppstå av flere ulike årsaker. Her er de vanligste årsakene til labrumskader:
Dette er en av de hyppigste årsakene til labrumskader. FAI oppstår når det er en unormal kontakt mellom lårbenshodet og hofteleddskålen:
Ved gjentatte bevegelser kan dette føre til slitasje og rifter i labrum over tid.
Symptomene på en labrumskade i hoften kan variere avhengig av skadens størrelse, lokalisering og omfang. Det er viktig å merke seg at ikke alle labrumskader gir symptomer, men dersom de gjør det, kan plagene utvikle seg gradvis og variere fra diffuse til svært tydelige. Vanlige symptomer inkluderer:
Symptomene kan i noen tilfeller ligne på andre hoftelidelser, som hofteleddsbetennelser (vanligvis grunnet artrose i hofteleddet), noe som kan gjøre diagnostisering utfordrende. Labrumskader er imidlertid en vanligere plage blant yngre mennesker enn hos eldre, i motsetning til hofteleddsartrose.
Diagnosen stilles ofte gjennom en kombinasjon av en grundig klinisk undersøkelse og bildediagnostikk. Fordi labrumskader er en samlebetegnelse av flere mulige tilstander i labrum, som for eksempel femoroacetabulært impingement (FAI), og siden det kan ligne på andre tilstander som for eksempel hofteleddsbetennelser med eller uten artrose, eller andre muskel- og skjelettplager, er en systematisk tilnærming viktig for å stille riktig diagnose.
En fysioterapeut vil starte med en grundig opptak av sykehistorien til pasienten, der pasienten beskriver hvor smerten sitter, når den oppstår, hvordan det har utviklet seg, hvilke bevegelser som trigger den, og eventuelle tidligere skader eller traumer mot hofteleddet. Deretter gjør fysioterapeuten kliniske undersøkelser for å komme fram til riktig diagnose.
For å bekrefte en labrumskade brukes ofte avansert bildediagnostikk. Gullstandarden er MR-artrografi (MRA). MR-artrografi innebærer at et kontrastmiddel injiseres direkte i hofteleddet før MR-undersøkelsen. Dette gir bedre visualisering av labrumstrukturen og gjør det lettere å identifisere rupturer, degenerative forandringer eller løse biter eller deler av labrum i leddet. Vanlig MR uten kontrast kan i noen tilfeller påvise større labrumskader, men er generelt mindre sensitiv enn MR-artrografi og kan overse mindre rupturer.
Behandlingen av labrumskader i hofteleddet avhenger av flere faktorer, inkludert skadens omfang, pasientens symptomer, aktivitetsnivå og eventuelle underliggende årsaker som hofteimpingement (FAI).
Målet ved behandlingen er å lindre smerte, redusere betennelsesreaksjoner og gjenopprette normal funksjon.
Målet er å skape et mer stabilt og funksjonelt hofteledd for å minimere belastningen på labrum.
Dersom konservativ behandling ikke gir tilstrekkelig smertelindring eller funksjonsforbedring etter lengre tids opptrening, eller man sliter med hyppige låsninger eller svikt, kan kirurgi vurderes.
Den vanligste kirurgiske prosedyren for labrumskader er hofteartroskopi, en minimalt invasiv teknikk der en liten kikkert og spesialinstrumenter føres inn i leddet gjennom små snitt. Under artroskopien kan kirurgen reparere eller fjerne skadede deler av labrum (debridering eller refiksasjon), samt korrigere eventuelle underliggende benete avvik som bidrar til impingement (f.eks. ved å fjerne overflødig ben). Kirurgi er vanligvis kun aktuelt ved store labrumrifter, låsningsfenomener, eller når en underliggende FAI bidrar betydelig til symptomene. Etter operasjonen følger en strukturert rehabilitering, ofte med fysioterapi, for å gjenopprette styrke og bevegelighet.
Ansvarsfraskrivelse: Informasjonen som blir gitt på disse sidene er kun til informasjonsformål og er ikke ment å erstatte råd fra kvalifisert helsepersonell. Det er viktig å oppsøke profesjonell hjelp for å få en nøyaktig diagnose.
