

Hofteleddet er et kuleledd der toppen av lårbenet (lårbenshodet) passer inn i en skålformet fordypning i bekkenet (hofteskålen). På utsiden av lårbenet finnes det et benete utspring som kalles trokanter, og her festes blant annet senene til gluteus medius og gluteus minimus. Disse musklene stabiliserer bekkenet ved å forhindre at det synker ned på motsatt side når man står på ett ben, og hjelper også til med å løfte beinet ut til siden (abduksjon). Trokanter-området er også hjemsted for flere slimposer (bursaer), som er små væskefylte hinner som reduserer friksjon mellom sener og bein.
Trokantertendinopati er en tilstand der senene som fester seg til trokanter blir skadet på grunn av overbelastning eller repetitive bevegelser. Tradisjonelt har dette blitt sett på som en tendinopati, altså en sykdomstilstand i selve senen, med degenerative (slitasje) forandringer som nedbrytning av kollagenfibre, økt senetykkelse og mikroskopiske rifter i senevevet.
Nyere forskning1 tyder imidlertid på at smertene kan skyldes en enthesopati, altså en tilstand der selve senefestet til beinet (enthesen) er påvirket. Dette innebærer mikroskader, betennelseslignende reaksjoner og eventuelle forkalkninger i overgangen mellom sene og bein. Belastning som fører til høy kompresjon av senefestet, for eksempel ved å ligge på siden eller ved aktiviteter som involverer langvarig hofteabduksjon, kan forverre smertene.
I tillegg kan tilstanden føre til kompresjon og irritasjon av slimposene i området, noe som kan resultere i trokanterbursitt, en tilstand der bursaene blir betente og øker smertene ytterligere.
Tendinopati betyr "sykdom i senen" og referer til flere skademekanismer som f.eks. partielle (delvise) rupturer, små rifter, eller slitasjeendringer i senevevet. Disse kan oppstå akutt, på grunn av overbelastning eller på grunn av aldersbetingede endringer i senen. Uavhengig av skademekanisme fører dette til at senen blir tykkere, stivere og mindre elastisk.
Tendinitt, den medisinske betegnelsen man brukte tidligere, hvor -itt refererer til “betennelse i senen” er blitt byttet ut med tendinopati fordi man ikke finner de samme betennelses-tegnene i sener som man finner ved typiske betennelser. Tendinopati er derfor et riktigere begrep for å forklare hva som skjer i senen.

Noen av de vanligste årsakene er:

Senebetennelse, tendinitt og tendinopati er alle begrep som blir brukt for overbelastede eller skadde sener. Men hva er egentlig en sene, hvordan fungerer den, og hva skjer når den blir skadet?
Les mer på bloggen vårTypiske symptomer ved trokantertendinopati er:
Når du ligger på den smertefulle siden, utsettes senefestene og slimposene på utsiden av hoften for direkte trykk og kompresjon mot underlaget. Dette øker belastningen på et allerede irritert senefeste og kan forsterke smerten betydelig. I tillegg kan sideleie føre til økt kompresjon mellom senene og trokanter, noe som ofte gjør nattlige smerter og søvnproblemer vanlig ved trokantertendinopati.
Ja. Smertene kan stråle nedover utsiden av låret og noen ganger helt mot kneet eller leggen. Dette skyldes irritasjon i senene og nærliggende strukturer, og er vanlig ved trokantertendinopati.
Å gå i oppoverbakke eller trapper øker kravet til hoftestabilisering og aktiverer gluteus medius og minimus kraftigere enn ved flat gange. Dette øker både strekk- og kompresjonsbelastningen på senefestene på utsiden av hoften. Dersom senene allerede er svekket eller irriterte, kan denne økte belastningen føre til forverring av smerten.
Trokantertendinopati er en belastningsskade i senefestene på utsiden av hoften, der senene til blant annet gluteus medius og minimus fester seg til lårbenet. Tilstanden skyldes overbelastning og fører til smertefulle forandringer i senevevet og senefestet.
Trokantertendinopati handler om skader eller svekket kvalitet i senefestene til setemusklene (gluteus medius og minimus), mens trokanterbursitt er en betennelse i slimposene som ligger over disse senene. Ofte opptrer bursitten sekundært til tendinopati, og bursitt gir gjerne sterkere smerter som varer lenger etter belastning.
Konservativ behandling fokuserer på å redusere smerte og bedre funksjonen. Behandlingen kan inkludere:
Unngå aktiviteter som forverrer smerten, som løping eller gåing opp trapper, og erstatte dem med lavintensiv trening som svømming, roing, sykling eller ellipsemaskin for å opprettholde funksjon om det er nødvendig.
Spesifikke styrkeøvelser for hoftemuskulaturen, spesielt gluteus medius og minimus, er avgjørende for å gjenopprette muskelbalansen og stabiliteten i hofteleddet. Den såklate LEAP-studien viste at det å kombinere god informasjon om tilstanden (inkludert råd rundt aktivitetstilpasning) med målrettede øvelser ga bedre resultat enn både kortisoninjeksjoner og det å bare vente og se2, og førte til både mindre smerte og bedre funksjon på kort og lang sikt. Gradvis opptrening av hoftemuskulaturen regnes derfor som den mest effektive behandlingen ved trokantertendinopati.
En oppfølgingsstudie som tok for seg MR-funnene til deltakerne i denne studien viste at selv personer med tydelige seneforandringer eller delvise seneskader på MR oppnådde gode resultater med et strukturert opplegg av undervisning og gradvis dosert styrketrening, noe som understreker at konservativ behandling bør være førstevalg også ved mer uttalt patologi3.
Andre støttetiltak kan for eksempel inkludere:
Bruk av betennelsesdempende medisiner kan hjelpe med å redusere betennelse og smerte i den akutte fasen, men bør være et tilegg til og ikke en erstatning for aktivitetstilpasning og styrkeøvelser.
Hvis konservativ behandling ikke gir tilstrekkelig lindring, kan mer invasive behandlingsmetoder vurderes. Disse alternativene inkluderer:
Injeksjon av kortison kan bidra til å redusere betennelse og gi smertelindring på kort sikt. Dette kan være nyttig for å bryte smerte-sirkelen og hjelpe pasienten med å komme i gang med rehabilitering.
PRP-behandling innebærer injeksjon av en konsentrert løsning av blodplater for å fremme heling av det skadede senestrukturen ved å stimulere cellene i området.
I sjeldne tilfeller, dersom konservativ behandling og andre ikke-konservative behandlingsmetoder ikke gir tilstrekkelig resultat, kan kirurgi være nødvendig for å reparere senen eller fjerne skadet vev. Dette vurderes vanligvis kun etter langvarige og alvorlige tilfeller, og gjøres sjelden.