.avif)
Bicepsmuskelen (musculus biceps brachii) er den kjente muskelen foran på overarmen. Den har to hoder som starter oppe ved skulderbladet, og som går sammen til én muskel nedover overarmen. Like over albuen blir muskelen til en kraftig, flat sene. Denne distale bicepssenen krysser albueleddet på forsiden, vrir seg rundt sin egen akse og fester seg til en liten benknute på spolebeinet (radius) i underarmen. Denne benknuten kalles tuberositas radii.
I tillegg sender senen ut en tynn bindevevsplate (lacertus fibrosus) som vifter seg innover og fester seg i muskelhinnen på innsiden av underarmen. Mellom senen og benknuten ligger en liten slimpose (den bicipitoradiale bursaen) som skal redusere friksjonen når senen glir over beinet.
Bicepsmuskelen har to hovedoppgaver ved albuen:
Senefestet er utsatt av flere grunner. Området like ved festet har relativt dårlig blodforsyning, noe som gjør at vevet reparerer seg sakte. Når du vrir håndflaten ned (pronasjon), rulles senen dessuten rundt spolebeinet og klemmes inn i et trangt rom mellom de to underarmsbeina. Studier har vist at senen da fyller opp mesteparten av plassen mellom beina.
Ved distal biceps tendinopati har senen over tid fått mer belastning enn den har klart å tilpasse seg. Senevevet blir fortykket, fibrene mister sin ryddige struktur og senen tåler mindre enn før. Resultatet er smerter, ømhet og nedsatt kraft når senen belastes. Tilstanden ligger på et spekter: fra en irritert og fortykket sene (tendinose), via små rifter i deler av senen (delvis ruptur), til – i sjeldne tilfeller – at senen river seg helt løs fra benet (total ruptur).
Distal biceps tendinopati skyldes i de fleste tilfeller at senen over tid har blitt belastet mer enn den tåler. Det handler sjelden om én enkelt bevegelse, men om summen av belastning og for lite tid til restitusjon. Typiske årsaker er:
Enkelte faktorer ser også ut til å gjøre senen mer sårbar. Røyking, høy kroppsmasseindeks, bruk av anabole steroider og lavt D-vitaminnivå er knyttet til høyere risiko for plager og skade i senen. Alder spiller også inn, fordi senevevet gradvis blir mindre elastisk og tåler mindre.
Distal biceps tendinopati er en relativt sjelden tilstand sammenlignet med andre senebelastninger rundt albuen, som tennisalbue og golfalbue. Forskningen på selve tendinopatien er begrenset, og mye av kunnskapen om hvem som rammes kommer fra studier av personer som har fått senen helt eller delvis avrevet¹.
En stor amerikansk registerstudie fant at rundt 44 av 100 000 personer fikk diagnosen distal biceps tendinopati i løpet av ett år. Hos personer med lavt D-vitaminnivå var tallet mer enn dobbelt så høyt⁹.
Noen fellestrekk går igjen i litteraturen:
Det er også verdt å vite at forandringer i bicepssenen er ganske vanlige hos personer uten plager. I en studie av over 1 300 MR-undersøkelser av albuen hadde 15 % tegn til tendinopati i senen – også 8 % av dem som var undersøkt for noe helt annet⁶. Forandringene ble hyppigere med alderen, og var vanligere hos menn.
Noen vanlige symptomer ved distal biceps tendinopati kan være:
Kjente du et plutselig smell eller en brå, kraftig smerte foran i albuen under et tungt løft? Ser du at bicepsmuskelen har trukket seg opp mot skulderen ("Popeye-tegn"), eller får du blåmerke i albuebøyen og ned på underarmen? Da kan senen ha revnet helt. En hel ruptur bør vurderes av lege eller fysioterapeut i løpet av få dager, fordi en eventuell operasjon gir best resultat de første ukene etter skaden.
Distal biceps tendinopati påvises i første rekke ved en grundig samtale og en klinisk undersøkelse. Sykehistorien og funnene ved undersøkelsen er sammen ofte nok til å stille diagnosen og komme i gang med behandling. Målet er å bekrefte at smertene kommer fra bicepssenen, å skille tendinopati fra et delvis eller helt avrevet senefeste, og å utelukke andre årsaker som nakkeprolaps, nerveinnklemming i albue eller håndledd, eller plager inne i selve albueleddet.
Undersøkelsen starter med en kartlegging av når plagene startet, om de kom gradvis eller etter et bestemt løft, og hvilke aktiviteter som provoserer. Deretter undersøkes albuen, underarmen, og ofte også nakken og skulderen.
Ved distal biceps tendinopati er det typisk å finne:
Ved mistanke om totalruptur kombineres gjerne flere tester, som hook-test, passiv pronasjonstest og måling av avstanden fra albuebøyen til der muskelbuken slutter. Sammen gir disse svært høy treffsikkerhet¹³.
De fleste trenger ikke bildediagnostikk for å få stilt diagnosen. Bildeundersøkelser er mest aktuelle ved usikker diagnose, mistanke om rift, manglende bedring etter en periode med trening, eller når injeksjoner eller kirurgi vurderes.
Det er viktig å vite at forandringer i bicepssenen også finnes hos mange uten plager, og hyppigere jo eldre man blir⁶. Funn på ultralyd eller MR må derfor alltid tolkes sammen med symptomene og den kliniske undersøkelsen.
Funnene deles gjerne inn etter alvorlighetsgrad:
Ved mistanke om totalruptur bør du henvises til ortoped så raskt som mulig, helst i løpet av første eller andre uke. Har du samtidig nummenhet, kraftsvikt i hånden eller nakkesmerter, kan det være aktuelt med en nevrologisk undersøkelse. Ved hevelse i flere ledd, feber eller kjent leddgikt kan blodprøver og videre utredning hos fastlege være aktuelt.
Forskningen på behandling av akkurat distal biceps tendinopati er sparsom, og består i stor grad av enkeltkasus og mindre pasientserier¹,¹¹. Anbefalingene bygger derfor i stor grad på det vi vet virker ved andre tendinopatier, som tennisalbue og akillestendinopati: tilpasset belastning og gradvis styrketrening.
Det første steget er å redusere belastningen som provoserer senen, uten å slutte å bruke armen. Tunge løft med håndflaten opp, kraftige vridebevegelser og bicepsøvelser med tung vekt bør begrenses i en periode. Løft heller med håndflaten ned eller i nøytral stilling (tommelen opp), hold det du bærer tett inntil kroppen, og bruk elektrisk skrutrekker fremfor manuell der du kan.
Målet med trening er å gjenoppbygge senens kapasitet til å tåle belastning. Et typisk opplegg går gjennom flere faser:
Som ved andre tendinopatier bør du regne med at opptreningen tar minst 12 uker, og ofte lengre. Det er normalt med noe ubehag underveis.
Foruten aktivitetstilpasning og styrketrening, som utgjør førstelinjebehandlingen, brukes enkelte andre konservative tiltak:
Trykkbølgebehandling brukes ved flere langvarige tendinopatier. For distal biceps tendinopati finnes det imidlertid nesten ingen gode studier, og effekten er usikker. Behandlingen bør derfor bare ses på som et supplement for dem som ikke har hatt effekt av trening over tid.
Bløtvevsbehandling, leddmobilisering og tørrnåling kan gi kortvarig smertelindring og gjøre det lettere å komme i gang med treningen, men påvirker ikke senens belastningstoleranse på sikt.
Kan oppleves avlastende i hverdagen for noen, men har ikke dokumentert effekt på selve tilhelingen.
Disse tiltakene bør brukes som et supplement til, og ikke som erstatning for, strukturert styrketrening.
Dersom konservativ behandling over tid ikke gir tilstrekkelig bedring, vurderes i noen tilfeller følgende tiltak:
Kortison gir rask, men kortvarig smertelindring. Injeksjon direkte i eller tett inntil bicepssenen frarådes, fordi kortison kan svekke senevevet og øke risikoen for at senen ryker. Dersom slimposen mellom senen og beinet er betent, kan en ultralydveiledet injeksjon i slimposen vurderes etter grundig medisinsk vurdering.
Ved PRP injiseres blodplater fra ditt eget blod i senen for å stimulere tilheling. Det finnes noen lovende rapporter ved langvarig distal biceps tendinopati og delvise rifter, men studiene er små og uten kontrollgrupper. Behandlingen kan derfor ikke anbefales som standard⁸.
Kirurgi er sjelden nødvendig ved ren tendinopati. Ved delvise rifter som ikke blir bedre etter flere måneders trening, eller ved store rifter hos aktive personer, kan det være aktuelt å rense opp senen og feste den på nytt⁸. En systematisk oversikt fant at både operasjon og konservativ behandling av delvise rifter ga gode resultater. De som ble operert fikk noe bedre kraft, men flere komplikasjoner, mens de som trente hadde høyere tilfredshet¹⁰.
Ved en total ruptur er bildet et annet. For aktive personer anbefales som regel operasjon, helst innen de første 2–4 ukene. Uten operasjon mister mange en betydelig del av kraften når de vrir håndflaten opp, og noe av kraften i albuebøyen.
