.avif)
På innsiden av låret ligger en gruppe muskler som kalles adduktorene. De viktigste er adductor longus, adductor brevis, adductor magnus, pectineus og gracilis. Alle har sitt utspring på skambeinet (os pubis) eller nærliggende deler av bekkenet, og de fleste fester seg nedover på lårbeinet. Den som oftest gir plager er adductor longus, som fester seg på forsiden av skambeinet med en kort og kraftig sene, rett ved siden av fugen der de to bekkenhalvdelene møtes (symfysen).
Adduktorene fører beinet inn mot midten av kroppen, for eksempel når du klemmer knærne sammen eller sparker en ball med innsiden av foten. Like viktig er jobben de gjør med å bremse og stabilisere. De holder bekkenet stødig når du løper, de bremser beinet når det svinger ut til siden, og de jobber sammen med magemusklene for å holde bekkenet stabilt når du sparker eller bråsnur. Senefestet på skambeinet tar derfor imot store krefter mange ganger i løpet av en treningsøkt.
Ved adduktortendinopati har senefestet over tid fått mer belastning enn det har klart å tilpasse seg. Senevevet blir fortykket og mindre organisert, og evnen til å tåle belastning reduseres. Det er sjelden snakk om en klassisk betennelse, men om en overbelastet og "irritabel" sene. Resultatet er smerter og stivhet i lysken som kommer gradvis, og som ofte blir hengende hvis belastningen ikke tilpasses.
Tilstanden skiller seg fra et lyskestrekk, som er en akutt rift i muskel eller sene som skjer i ett bestemt øyeblikk. Et lyskestrekk som ikke blir ferdig opptrent kan imidlertid gå over i langvarige plager i senefestet.
Adduktortendinopati skyldes i de fleste tilfeller at senefestet over tid har blitt belastet mer enn det tåler, uten nok tid til restitusjon. Noen av de vanligste årsakene er:
Utenfor idretten kan tilstanden også oppstå ved arbeid eller aktiviteter med mye sidelengs forflytning, ridning eller en brå økning i gange og løping.
Adduktorrelaterte plager er den klart vanligste årsaken til lyskesmerter hos idrettsutøvere. Det finnes lite data på hvor vanlig tilstanden er i befolkningen generelt, så det meste vi vet kommer fra idrettsforskning.
Fotball: En studie av en hel profesjonell fotballiga over to sesonger fant at 21 % av spillerne fikk lyskeplager med fravær hver sesong. Adduktorrelaterte plager utgjorde 68 % av alle lyskeskadene, foran plager fra hoftebøyeren (12 %) og skambeinet (9 %)¹. Blant 100 idrettsutøvere som ble henvist til en spesialisert lyskeklinikk, hadde 61 % adduktorrelaterte smerter, og nesten halvparten hadde mer enn én årsak til plagene samtidig².
Andre idretter: I ishockey, bandy og fotball på elitenivå fant en finsk studie at om lag 1 av 14 spillere fikk lyskesmerter som varte mer enn en måned i løpet av en sesong³. I australsk fotball hadde over 1 av 5 spillere lyskesmerter ved sesongstart, og nesten halvparten hadde hatt det i løpet av karrieren⁴. Idretter med mye spark, skøyteskjær og retningsendringer, som rugby og innebandy, er også utsatt.
Kjønn og alder: Tilstanden er klart vanligst hos menn. I lyskeklinikk-studien var 98 % av pasientene menn². Det skyldes trolig både at flere menn driver med de mest utsatte idrettene, og at forskningen i stor grad er gjort på menn. Plagene rammer oftest unge og voksne idrettsaktive, men kan også oppstå hos eldre mosjonister.
Tidligere skade: Har du hatt lyskeplager før, er risikoen for nye plager betydelig høyere.
Typiske symptomer ved adduktortendinopati er:
Smertene ved adduktortendinopati påvirkes tydelig av bevegelse og belastning. Smerte som sitter litt høyere opp, over lyskebåndet, og som forverres av hoste, nysing eller sit-ups, peker heller mot plager i lyskekanalen eller lyskebrokk. Lyskesmerter som ikke påvirkes av bevegelse i det hele tatt bør vurderes av lege.
Adduktortendinopati påvises i første rekke ved en grundig samtale og en klinisk undersøkelse. Sykehistorien og funnene ved undersøkelsen er sammen som regel nok til å stille diagnosen og komme i gang med behandling. Etter en internasjonal konsensus (Doha-avtalen) stilles diagnosen adduktorrelaterte lyskesmerter når det er ømhet ved senefestet og smerte når adduktorene jobber mot motstand⁵. Målet med undersøkelsen er også å finne ut om andre strukturer bidrar, som hoftebøyeren, lyskekanalen, skambeinet eller selve hofteleddet.
Undersøkelsen starter med en kartlegging av når plagene startet, om de kom gradvis eller etter en bestemt hendelse, hvilke aktiviteter som provoserer, og om du har hatt lyskeplager før. Deretter undersøkes lysken, hoften, magen og ofte også ryggen.
Ved adduktortendinopati er det typisk å finne:
Ingen enkelttest kan alene bekrefte diagnosen, men kombinasjonen av sykehistorie og funn gir et godt bilde.
De fleste trenger ikke bildediagnostikk. Bildeundersøkelser er mest aktuelle ved usikker diagnose, manglende bedring etter en periode med strukturert trening, mistanke om andre tilstander, eller når injeksjoner eller kirurgi vurderes.
Det er viktig å vite at funn på MR i lyske- og bekkenområdet er svært vanlige hos idrettsutøvere uten plager. Hos fotballspillere uten smerter hadde inntil 71 % ulike funn på MR, og de hadde langt oftere forandringer i adduktorsenene og skambeinet enn personer som ikke spilte fotball⁶. Benmargsødem i skambeinet var like vanlig hos spillere med og uten smerter³, og slike funn kunne heller ikke forutsi hvem som senere fikk plager⁷. Funn på ultralyd og MR må derfor alltid tolkes sammen med symptomene og den kliniske undersøkelsen.
De aller fleste med adduktortendinopati blir bra med konservativ behandling, altså tilpasset belastning og strukturert styrketrening uten injeksjoner eller operasjon.
Det første steget er å redusere belastningen som provoserer senefestet, uten å slutte å trene. Kutt ned på lange pasninger, skudd, sprint og bråvendinger i en periode, og erstatt gjerne med trening som ikke gir økte smerter, som sykling, svømming (unngå brystsvømming) eller løping rett fram. En god tommelfingerregel er at smerten under aktivitet ikke bør overstige 3–4 på en skala fra 0 til 10, og at den skal være tilbake på vanlig nivå neste morgen.
Styrketrening er den behandlingen med best dokumentasjon. I en klassisk dansk studie fikk idrettsutøvere med langvarige adduktorrelaterte lyskesmerter enten et aktivt treningsprogram eller passiv fysioterapi med blant annet massasje, tøying og elektroterapi. I treningsgruppen kom 79 % tilbake til idretten uten smerter, mot 14 % i gruppen som fikk passiv behandling⁸. Effekten var fortsatt tydelig 8–12 år senere⁹.
Et typisk opplegg går over 8–12 uker og bygges opp i trinn:
Når du er tilbake i full aktivitet, er det lurt å fortsette med adduktorstyrke som forebygging. Et enkelt program med Copenhagen-adduksjon reduserte forekomsten av lyskeplager hos norske fotballspillere med rundt 40 %¹¹.
Foruten aktivitetstilpasning og styrketrening, som utgjør førstelinjebehandlingen, brukes enkelte andre konservative tiltak:
Bløtvevsbehandling, leddmobilisering og forsiktig tøyning kan gi kortvarig lindring og gjøre det lettere å komme i gang med treningen. Passiv behandling alene har derimot vist dårligere resultater enn aktiv trening⁸.
Trykkbølgebehandling brukes ved flere langvarige tendinopatier, men det finnes få gode studier ved adduktortendinopati, og effekten er usikker. Det bør bare ses på som et supplement for dem som ikke har hatt effekt av trening over tid.
Disse tiltakene bør brukes som et supplement til, og ikke som erstatning for, strukturert styrketrening.
Dersom konservativ behandling over tid ikke gir tilstrekkelig bedring, vurderes i noen tilfeller følgende tiltak:
Kortisoninjeksjoner brukes sjelden ved adduktortendinopati, og bare i utvalgte tilfeller der trening og tilpasset belastning er forsøkt over lengre tid uten tilstrekkelig effekt. Kortison er et kraftig betennelsesdempende middel som kan gi rask smertelindring, men det bygger ikke opp senen, og effekten er ofte kortvarig.
Dokumentasjonen er svak og bygger på små studier uten kontrollgrupper. Hos konkurranseidrettsutøvere som hadde synlige forandringer i senefestet på MR, fikk nesten alle tilbake plagene i løpet av få uker¹². Mosjonister og utøvere uten slike MR-funn hadde bedre resultater¹²,¹³, men uten kontrollgruppe vet vi ikke hvor mye av bedringen som skyldtes selve injeksjonen.
Kortisoninjeksjoner innebærer også en viss risiko. Kortison kan svekke senevevet og redusere senens belastningstoleranse over tid, særlig ved gjentatte injeksjoner. Andre mulige bivirkninger er forbigående økte smerter, tynnere hud og fettvev eller lysere pigmentering på stikkstedet, og i sjeldne tilfeller infeksjon. Den raske smertelindringen kan dessuten gjøre det fristende å belaste lysken for mye for tidlig, slik at plagene kommer tilbake.
Dersom en injeksjon likevel gis, bør den settes med ultralydveiledning, og alltid kombineres med en gradvis opptrapping av belastning og styrketrening i etterkant.
PRP-injeksjoner (blodplater fra ditt eget blod) og injeksjoner med sukkerløsning (prolotherapi) har vært forsøkt, men er kun undersøkt i små studier uten kontrollgrupper, og kan ikke anbefales som standardbehandling¹⁶.
Kirurgi er sjelden nødvendig. Ved langvarige og invalidiserende plager som ikke har blitt bedre med trening og eventuelt injeksjoner, kan en operasjon der senefestet delvis løsnes fra skambeinet (adduktortenotomi) vurderes. Studier på idrettsutøvere viser at de fleste rapporterer bedring og kommer tilbake til idretten¹⁴,¹⁵, men studiene er uten kontrollgrupper, og operasjonen kan gi noe redusert styrke i adduktorene.
