På utsiden av leggen ligger to muskler som heter peroneus longus og peroneus brevis (også kalt fibularis longus og brevis). De starter på utsiden av leggbenet (fibula) og går over i hver sin sene like over ankelen. Senene går så sammen i en felles seneskjede rett bak den ytre ankelknoken, der de ligger i en liten fure i benet. Et bånd (retinakel) holder dem på plass, omtrent som en skinne som holder et tau inntil en trinse.
Under ankelknoken skiller senene lag. Peroneus brevis er den korteste og fester seg på utsiden av foten, på knoken du kjenner midt på utsiden av foten (basis av 5. mellomfotben). Peroneus longus svinger rundt utsiden av hælbenet, går under en knokkel på utsiden av foten (os cuboideum) og krysser under fotsålen helt over til innsiden av foten, der den fester seg nær stortåa.
Sammen vrir de foten utover og bidrar til å trykke foten ned i underlaget. Den viktigste jobben deres er likevel å stabilisere ankelen. Hver gang foten begynner å vri seg innover, for eksempel når du tråkker på en stein eller lander skjevt, reagerer peroneusmusklene lynraskt og trekker foten tilbake. De fungerer altså som ankelens aktive "vaktbikkjer" mot overtråkk. Peroneus longus hjelper i tillegg til å holde oppe fotbuen og presse stortåballen ned i bakken når du går og løper.
Fordi senene bøyer seg skarpt rundt ankelknoken og under foten, utsettes de for både strekk og trykk og friksjon mot benet. Ved peroneustendinopati blir belastningen over tid større enn det senene klarer å tilpasse seg. Senefibrene, som normalt ligger pent på langs som trådene i et tau, blir mer rotete og uorganiserte. Senen blir tykkere, mindre elastisk og mer smertefølsom. Ofte blir også seneskjeden rundt senene irritert og fylles med væske (tenosynovitt).
Det er nyttig å skille mellom to ting som ofte skjer samtidig. Ved tendinopati er det selve senen som er overbelastet og har endret seg. Ved seneskjedebetennelse (tenosynovitt) er det den glatte hylsen rundt senene som er irritert. Normalt inneholder seneskjeden bare litt væske, slik at senene glir lett når foten beveger seg. Når den blir betent, blir den tykkere og fylles med mer væske. Senene får da dårligere plass og glir tyngre, og det kan gjøre vondt hver gang senene beveger seg i hylsen, også uten at de belastes. Tenosynovitt gir derfor ofte en stivere, mer hoven og mer irritabel ankel enn en ren tendinopati.
Fordi peroneus brevis ligger klemt mellom benet og peroneus longus bak ankelknoken, kan den over tid bli flatere og til slutt få en langsgående sprekk, en såkalt splittruptur¹⁰. Det er derfor ofte peroneus brevis som er mest påvirket.
Årsakene er ofte sammensatte, men noen av de vanligste er:
Hvor mange som har peroneustendinopati i befolkningen, vet vi faktisk ikke sikkert. Plagene er vanskelige å skille fra leddbåndsskader etter overtråkk, og de blir ofte oversett. I en av de største studiene ble bare 60 % av peroneusskadene riktig diagnostisert ved første undersøkelse⁵.
Typiske symptomer ved peroneustendinopati er:
Tendinopati og seneskjedebetennelse (tenosynovitt) forekommer ofte samtidig, men gir litt ulike plager. Ved tendinopati er det først og fremst selve senen som er overbelastet, og smertene styres av hvor mye du belaster den. Ved seneskjedebetennelse er det hylsen rundt senene som er irritert og hoven. Da blir ankelen gjerne mer irritabel, stiv og vond også ved bevegelse uten belastning. I tabellen under ser du noen typiske forskjeller.
Peroneustendinopati påvises i første rekke ved en grundig samtale og en klinisk undersøkelse. Målet er både å bekrefte at smertene kommer fra peroneussenene, og å finne ut om det kun dreier seg om en overbelastet sene, eller om det også finnes en rift i senen eller at senene glipper ut av stilling. Det påvirker valg av behandling.
Fordi plagene ligner på andre tilstander rundt ankelen, er de lette å overse¹.⁵. En undersøkelse hos noen som kjenner tilstanden godt er derfor viktig.
Undersøkelsen starter med en kartlegging av sykehistorien: når plagene startet, om du har tråkket over tidligere, om ankelen føles ustø, og hvilke aktiviteter og underlag som provoserer smertene. Deretter undersøkes ankelen, foten og leggmuskulaturen.
Ved peroneustendinopati er det typisk å finne:
Ingen enkelttest kan alene bekrefte diagnosen. Det er kombinasjonen av sykehistorie og flere funn som gir et sikkert bilde, og for de fleste er det nok til å komme i gang med behandling.
De fleste trenger ikke bildediagnostikk for å få stilt diagnosen eller komme i gang med behandling. Bildeundersøkelser er mest aktuelle ved usikker diagnose, mistanke om rift i senen eller sener som glipper ut av stilling, manglende bedring etter en periode med trening, eller når injeksjoner eller kirurgi vurderes.
Det er viktig å vite at forandringer i peroneussenene også er vanlig hos personer uten plager⁶.⁷. Funn på ultralyd eller MR må derfor alltid tolkes sammen med symptomene og den kliniske undersøkelsen.
Funnene deles gjerne inn etter alvorlighetsgrad:
De fleste med peroneustendinopati blir bra med konservativ behandling, altså uten sprøyter eller operasjon¹.². Det finnes færre gode studier på peroneustendinopati enn på for eksempel akilles- og hoftesener, og anbefalingene bygger derfor mye på erfaring og kunnskap fra andre tendinopatier².
I starten er det viktig å redusere aktiviteter som gjør smertene verre, som løping i terreng, på skrått underlag og aktiviteter med mange sidebevegelser. Det betyr ikke at du skal være helt i ro, men at belastningen må tilpasses det senene tåler akkurat nå. Sykling og svømming tolereres ofte godt for å holde formen ved like. Etter hvert øker du gradvis belastningen igjen. Er seneskjeden betent, er ankelen ofte mer irritabel. Da kan det være lurt å starte mer forsiktig og la plagene roe seg mer før belastningen økes, fordi seneskjeden reagerer kraftigere og lenger på for mye aktivitet enn senen alene.
Som ved andre tendinopatier er gradvis, progressiv styrketrening selve hjørnesteinen i behandlingen. Målet er å gjøre senene sterkere og mer tåleevnte, slik at de tåler den belastningen du ønsker å gå tilbake til. Treningen bygges typisk opp fra kontrollerte øvelser der du vrir foten utover mot motstand, via tåhev og tyngre styrkeøvelser for leggen, til hopp, løp og sidebevegelser mot slutten av opptreningen. Øvelsene bør utføres rolig og kontrollert, og belastningen økes gradvis over uker og måneder. En fysioterapeut kan hjelpe deg med å finne riktig startnivå og progresjon.
Fordi mange med peroneusplager også har en ankel som er ustø etter tidligere overtråkk, er balanse- og koordinasjonsøvelser ofte en viktig del av opptreningen. Det gjør at musklene reagerer raskere når foten vris, og kan redusere risikoen for nye overtråkk.
Dersom plagene vedvarer til tross for god konservativ behandling over tid, typisk 3–6 måneder, kan andre behandlingstiltak vurderes.
Kortison kan settes i seneskjeden rundt senene, helst ultralydveiledet. Det kan gi kortvarig smertelindring og gjøre det lettere å komme i gang med trening. Effekten er likevel ofte kortvarig, dokumentasjonen er begrenset, og gjentatte injeksjoner kan svekke senen og øke risikoen for at den ryker. Etter en injeksjon er det viktig å fortsette med trening og belastningsstyring.
PRP er en behandling der blodplater fra ditt eget blod sprøytes inn i det skadde området for å stimulere tilheling. Dokumentasjonen for PRP ved peroneustendinopati er foreløpig svært begrenset.
Kirurgi vurderes oftere ved peroneusplager enn ved mange andre tendinopatier, men først og fremst når det foreligger en større rift i senen, når senene glipper ut av stilling, eller når plagene ikke bedres etter lengre tids opptrening. Aktuelle inngrep er blant annet:
Resultatene etter kirurgi for rifter i peroneussenene er generelt gode. I en studie av 40 opererte pasienter var 98 % tilbake i full aktivitet uten smerter etter i gjennomsnitt 13 måneder⁵. Etter operasjon følger en lengre periode med gradvis opptrening.
